Tvangsgrunnlag 7-2f

Klage på utleggstrekk etter hjemmel i tvfbl. § 7-2

 

Hålogaland lagmannsrett behandlet en klage på utleggstrekk begjært av Kredinor etter hjemmel i tvfbl. § 7-2 som har skriftstykke som tvangsgrunnlag.

Retten tok stilling til om kravet til skriftstykke var oppfylt i brevet sendt av Kredinor. Se brevet  og les rettens vudering  

Rettspraksis - Utlegg i bolig

Det ble tatt utlegg i bolig.  Utlegget ble opphevet og opphevelsen ble fastholdt av lagmannsretten.

Ved utlegg i bolig tar man utgangspunktet i Tvfbl. § 7-13 hvor det står at ved ekteskap som har vart mer enn 2 år, og boligen er anskaffet under ekteskapet, så legges det til grunn at ektefellene eier en halvdel hver.  Dette er bare et utgangspunkt.  Det er dekningsloven og tvfbl. 7-1, andre ledd som styrer hva en kreditor kan få utlegg i.  Her fremkommer det at det bare kan tas utlegg i formuesgoder skyldner eier på beslagstiden.  § 7-13 er en presumpsjonsregel, et utgangspunkt for vurderingen av hvem som eier hva i et ekteskap.  Dersom det legges frem bevis for annet eierforhold må det legges til grunn også selvom det i og for seg strider med § 7-13.  

 

I denne konkrete saken har lagmannsretten en grundig vurdering av bevisspørsmålet.  Vi siterer:

    «Som det fremkommer av sitatet tingretten har gjengitt fra Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1999-901, gjelder denne presumsjonsregelen bare så lenge spørsmålet om hvem som er eier ikke er nærmere belyst. Bestemmelsen sier dermed ikke noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse. I foreliggende sak er eierforholdet til den aktuelle eiendommen nærmere belyst, og tingretten har foretatt en konkret vurdering av hvem som var eier av eiendommen på utleggstidspunktet basert på bevisene i saken. Som utgangspunkt for vurderingen har tingretten uttalt at C formelt sett opptrer som eneeier fordi hun innehar hjemmelen alene, men at dette isolert sett ikke er avgjørende ettersom det er det reelle eierforholdet som skal legges til grunn. Det avgjørende er hvilket eierforhold som er mest sannsynlig. Tingretten har med dette tatt et korrekt rettslig utgangspunkt for vurderingen.

 

Tingretten har kommet til at C må anses å ha ervervet leiligheten alene. Som begrunnelse for dette har tingretten blant annet vist til at leilighetskjøpet ble finansiert ved at C opptok et førstehjemslån fra Bergen kommune på 1 500 000 kroner samt et tilleggslån på 210 000 kroner. Långiver for tilleggslånet var Crownhill Finance Ltd. Tingretten har ikke funnet det sannsynliggjort at tilleggslånet i realiteten ble ytt fra B personlig og at det var ment å utgjøre Bs egenkapitalinnskudd i leiligheten, slik A har anført.

 

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger feil ved tingrettens rettsanvendelse eller bevisbedømmelse. Etter lagmannsrettens syn har tingretten lagt vekt på relevante forhold av betydning for vurderingen av hvem som må anses å ha ervervet leiligheten. Lagmannsretten er enig i tingrettens vurderinger og kan ikke se at det er fremkommet noe i anken som gir grunnlag for en annen vurdering. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke fremkommet holdepunkter for at Crownhill Finance Ltd. ikke var reell kreditor for tilleggslånet, jf. låneavtalen 11. juni 2010.

 

Tingretten har videre vurdert om B kan anses å ha stiftet sameierett til eiendommen på bakgrunn av et eventuelt samboerskap med C. Tingretten har korrekt lagt til grunn at det etter rettspraksis er antatt at man kan opparbeide seg sameierett i formuesgoder ervervet under et samliv. Et grunnvilkår for dette er at samboerforholdet må anses som et ekteskapslignende forhold, i motsetning til de mer husstandsfellesskapspregede forhold. Det er ikke bestridt at B en periode har bodd i leiligheten. Etter en konkret vurdering har tingretten derimot ikke funnet det sannsynliggjort at C og B har levd sammen i et ekteskapslignende forhold.

 

Basert på sakens dokumenter fremstår det heller ikke etter lagmannsrettens oppfatning som om C og B har levd sammen i et ekteskapslignende forhold. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette spørsmålet, ettersom lagmannsretten under enhver omstendighet ikke kan se at det foreligger holdepunkter for at B kan anses å ha stiftet sameierett i eiendommen. Lagmannsrettens viser til at også ved samboerforhold er utgangspunktet at hver part eier sitt. Skal det oppstå sameie, må det foreligge avtale eller et annet rettsstiftende moment, jf. Rt-1984-497. Det er ikke opplyst å foreligge noen avtale mellom C og B som etablerer sameierett for B. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger øvrige opplysninger som tilsier at han gjennom annet rettsstiftende grunnlag har blitt sameier i eiendommen. Det foreligger eksempelvis ikke opplysninger om at B har betalt ned på boliglånet. Tingretten har etter bevisvurderingen tvert imot lagt til grunn at C har betjent boliglånet alene. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å trekke tingrettens bevisbedømmelse i tvil. Lagmannsretten viser i tillegg til at det er fremlagt dokumentasjon på at NAV stilte husleiegaranti til C på vegne av B, hvilket etter rettens oppfatning tilsier at B ikke er sameier i eiendommen men derimot har vært leietaker. Også øvrige dokumenter i saken underbygger at det bare har vært tale om et leieforhold i den tiden B har bodd i leiligheten, jf. blant annet purring på leiebetaling fra C til B (vedlegg til dokumentnummer 58 i tingrettens saksdokumenter).»

 

Omstridt krav rettslig forliksklage eller stevning

Når man skal begjære utlegg må man ha tvangsgrunnlag for sitt krav, jfr. Tvangsfullbyrdelseslovens § 7-2. Vanligvis begjærer man utlegg etter lovens § 7-2,f.  Det er i tilfellene med uimotsagte pengekrav. Da begjærer man utlegg med et skriftstykke som tvangsgrunnlag, f.eks. et inkassovarsel.

Men, dersom kravet er omstridt, kan man ikke bruke et skriftstykke, da må man ha dom for at kravet eksisterer.  Her er det to veger, forliksråd eller stevning for tingretten.

Forliksrådsbehandling følger reglene i tvistelovens kapittel 6, og det er hovedregelen at en sak skal behandles i forliksrådet før den eventuelt behandles i det ordinære rettsapparatet.

Rettslig forliksklage sendes til forliksrådet i den kommunen der skyldner bor.  Innholdet i en forliksklage er angitt i lovens § 6-3.  Man kan levere forliksklage muntlig til forliksrådet, men det normale er å levere den skriftlig.  En forliksklage skal inneholde

  • Forliksråd
  • Navn og adresse på partene, eventuelt deres stedfortredere
  • Kravet som gjøres gjeldende, og en påstand for det krav man vil ha dom for
  • Begrunnelse for kravet.
  • Man bør vedlegge relevante dokumenter for kravet, f.eks. faktura, inkassovarsel og betalingsoppfordringen.

Hovedregelen er som sakt at forliksrådet må behandle en tvist før den eventuelt går videre til tingretten.  I annet ledd i § 6-2 har man unntak fra dette. Det er dersom tvistesummen er over kr 125 000 og begge parter er representert med advokat.  I så fall kan man ta ut stevning direkte til tingretten.  En stevning kan ikke sendes før man har varslet om søksmål, jfr. tvistelovens § 5-2.  Varselet må gi opplysninger om kravet og grunnlaget for kravet.  Man må oppfordre den annen part om å ta stilling til kravet.  Hovedregelen er at et varsel om søksmål skal sendes på papir.  Men man kan sende det elektronisk hvis det er avtalt (begge parter er representert ved advokat) eller hvis partene har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk.

Tvangsfullbyrdelse av misligholdt husleie

Krav på husleie er et vanlig krav og i utgangspunktet et krav uten tvangsgrunnlag.  Ved tvangsinnfordring må man via begjæring om utlegg med skriftstykke som tvangsgrunnlag eller dom i forliksråd.  Altså et helt vanlig krav som skal kreves inn.

Men, Husleie er et klassisk eksempel på at løpende tjenester kan opphøre hvis den betaling for levert tjeneste uteblir.  Dette er det samme som for andre typer krav med løpende tjenesteytelse, for eksempel SFO og Kulturskole.  I alle slike forhold med løpende tjenester oppstår spørsmålet om man skal stanse ytelsen dersom betaling uteblir.  Stansing av ytelsen er erfaringsmessig et meget godt innfordringstiltak.  Varsel om stans av ytelsen er som regel nok påvirkning av av skyldner til at han betaler.

Til tross for at trussel om utkastelse fra leid bolig, er en veldig sterk oppfordring til å betale, er det alltid en og annen som fortsetter å misligholde. Da må kreditor vurdere å avslutte leieforholdet.

Det er to forskjellige regelsett som gjelder avhenging av om leiekontrakten med skyldner inneholder en fravikelsesklausul, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens § 13-2, 2 ledd bokstav a, eller om den ikke gjør det.

Dersom leiekontrakten inneholder en fravikelsesklausul bruker man reglene i tvangsfullbyrdelsesloven om fravikelse av eiendommen.  Disse er gitt i lovens kap 13.

Det må sendes et 4-18 varsel.  Her må det fremgå av varselet at tvangsfullbyrdelse vil bli iverksatt dersom kravet ikke gjøres opp.  Dersom skyldner betaler skyldig husleie, stanser tvangsfullbyrdelsen.  Han kan betale og stanse utkastelsen, helt frem til utkastelse har skjedd, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens § 13-2, 2. ledd bokstav a. Det er skyldig husleie med renter og alle omkostninger som må betales for å stanse fullbyrdelsen av utkastelsen.  Dette er den absolutt enkleste måten å håndtere opphør av utleieforhold.  Kommuner bør derfor sørge for at alle leiekontrakter inneholder en fravikelsesklausul etter tvangsfullbyrdelseslovens § 13-2, 2 ledd bokstav a

Rutinen for opphør av tjeneste blir da:

  1. § 4-18 varsel, som inneholder opplysning om at betaling av skyldig leie, renter og alle omkostninger medfører at tvangsfullbyrdelsen stanser.
    1. Samtidig med dette varsel bør det sendes melding til kommunens avdeling som har ansvar for utleie av boliger.  Kommunen kan måtte foreta seg noe dersom leietager er en kommunen må påse har bolig, eksempelvis sosialklient, rusmissbruker eller lignende.
  2. Begjæring om fravikelse av fast eiendom.
    1. Begjæringen sendes til namsmannen i det distrikt boligen er, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens § 13-3, 2 ledd.

Dersom leiekontrakten ikke inneholder fravikelsesklausul skal oppsigelse skje etter reglene i husleielovens kap. 9.  Hjemmelen for å si leietager opp er § 9-5 c.  Formkrav er gitt i lovens § 9-7 som lyder:

Oppsigelse fra utleier skal være skriftlig.

Oppsigelsen skal begrunnes. Oppsigelsen skal også opplyse om at leieren kan protestere skriftlig til utleieren innen én måned etter at oppsigelsen er mottatt.  Oppsigelsen skal dessuten opplyse om at dersom leieren ikke protesterer innen fristen, taper leieren sin rett til å påberope seg at oppsigelsen er i strid med loven, jf. § 9-8 første ledd annet punktum, og at utleieren i så fall kan begjære tvangsfravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c.

Dersom skyldner protesterer må kommunen reise søksmål mot leietager innen 3 måneder, jfr. lovens § 9-8.  En dom om at leieforholdet skal opphøre vil da være tvangsgrunnlag for utkastelse.

Dersom skyldner ikke proteserer er han sakt opp fra leieforholdet og da kan man begjære fravikelse(utkastelse) fra eiendommen.  Det følger av Tvangsfullbyrdelseslovens § 13-2, 2 ledd bokstav c at en oppsigelse som ikke er bestridt, er tvangsgrunnlag for utkastelse.  Også i slike tilfeller må man ha sendt 4-18 varsel.  Det bør vurderes om kommunens støtteapparat skal kontaktes før man begjærer utkastelse.

Flytende bo

Borgarting Lagmannsrett har behandlet en sak om utlegg mot et flytende bo.

Avdøde hadde gjenlevende ektefelle og arvinger.  Boet var ikke overtatt til privat skifte og ektefellen hadde ikke tatt det boet over i uskiftet bo.  Det var utstedt preklusivt proklama, og det hadde blitt meldt inn ca 14 millioner i krav til boet.  Boet hadde ikke midler til å dekke kravene og det ble derfor heller ikke åpent offentlig skifte.

En kreditor hadde fått dom, men den var ikke rettskraftig, for sitt krav på ca. 2, 7 millioner mot avdøde.  Denne kreditoren hadde begjært utlegg og ønsket utlegg i en bolig han mente at avdøde eide ca 68 % av.  Avdødes ektefelle og datter ble ført som saksøkte av kreditoren.

Retten kom til at man ikke kan saksøke et flytende bo.  Man kan heller ikke saksøke arvinger som ikke har tatt boet over til skifte.  En enkeltforfølgende kreditor må begjære boet skiftet etter skfitelovens § 84.

Dersom man har utlegg eller sikkerhet i et formuesgode, er man imidlertid ikke henvist til å begjære skifte. I slike tilfeller kan man begjære tvangsrealisasjon av formuesgodet man har

Rettspraksis - begjæring om utlegg

DOM i Gulating lagmannsrett Saken gjelder begjæring om utlegg etter Tvfbl. § 7-2, f F(skriftstykke som tvangsgrunnlag) og foreldelse.

Om saksforholdet:

Beløpet var ca kr 31 000.  Saksforholdt kan kort oppsummeres slik slik:

  • Leverandør arbeidet med inglassing av en balkong
  • Faktura ble sendt 25.02.11 med forfall 4.3.11 og beløpet utgjorde kr 49 000.
  • Kjøper innbetalte kr 22 500 i oktober 2011.
  • Det ble begjært utlegg for restkravet og det ble tatt utlegg i august 2013.
  • Utleggsbegjæringen ble bestridt.
  • Utlegget ble påklaget
  • Tingretten opphevet utlegget
  • Restbeløpet etter fakturaen utgjør kr ca kr 24 000.
  • Forliksrådet avsa fraværsdom i juni 2015
  • Saken ankes til tingretten som opprettholder at saksøkte(kjøper) skal betale til saksøker (leverandøren)

Saken ble anket videre til lagmannsretten. Det ble hevdet at tingretten ikke hadde brukt foreldelseslovens § 17, nr 1, jfr. § 21 nr. 3 riktig.  Begrunnelsen var at kravet som var bestridt og det kunne derfor ikke avholdes utleggsforretning til sikring av kravet etter tvangsfullbyrdelseslovens § 7-2 bokstav f.  Det ble hevdet at når kravet var bestridt, hadde ikke kreditor noe tvangsgrunnlag.  Da kunne det heller ikke holdes utleggsforretning med skriftstykke som tvangsgrunnlag.  Siden man ikke hadde noe tvangsgrunnlag så avbryter begjæringen ikke foreldelsesfristen etter foreldelseslovens § 17, nr. 1 og man får dermed ingen ny foreldelsesfrist etter lovens § 21, nr. 3.

Dermed mente skyldner at kravet var foreldet. Den opprinnelige fakturaen hadde forfall 4 mars 2011 og foreldelse hadde inntrådt da forliksklagen ble fremmet.

Retten var enig med saksøker.  Den la heller ikke til grunn at delbetalingen var aksept av mer enn innbetalingen.

Dette er en illustrerende dom.  Den innebærer at dersom skyldner bestrider et krav, så må man ta ut forliksklage for å få dom for kravet.  I slike tilfeller kan man ikke benytte skriftstykke som tvangsgrunnlag.  En begjæring om utlegg i slike tilfeller avbryter ikke foreldelsesfristen.  Man får ingen ny foreldelsesfrist.

I praksis vil dette for EIKinkassobrukere ikke ha stor betydning.

Dersom begæring etter §7-2 f ikke bestirdes avholdes utleggsforretingen og foreldelsesfristen avbrytes.

Dersom begjæringen bestrides overfor namsmannen er EIKdokumentet formulert slik at saken skal til forliksrådet som avsier dom, og foreldelsesfristen avbrytes.

Dersom kravet bestrides før begjæring om utlegg er sendt, må man skifte saksgang til standard og sende forliksklage til forliksrådet.

Rettspraksis - anke over beslutning om tvangsfravikelse ved tvangssalg

Dom i Hålogaland Lagmannsrett Saken gjaldt anke over beslutning om tvangsfravikelse.

En eiendom var besluttet tvangssolgt til dekning av kommunale avgifter.  Medhjelper klarte ikke å få kontakt med skyldner og kommunen begjærte tvangsfravikelse av huset.  Tingretten besluttet tvangsfravikelse.

Skyldner hadde fremsatt innsigelser mot grunnlaget for tvangssalget i tingretten. Kjennelse om fravikelse kan angripes ved anke på vanlig måte.  Det vises til tvfbl. §6-3.  Da kan man sette frem alle innsigelser som kunne vært satt frem da beslutningen om tvangssalg ble tatt.  Dette følger av rettspraksis, jfr. RT199 side 1820.

Retten fant at innsigelsen mot tvangsgrunnlaget ikke kunne føre frem.  Da ble det besluttet å gjennomføre tvangsfravikelse fordi skyldner hadde vanskeliggjort salget.erstatningsbolig

Nye parkeringsregler

Vi har fått nye forskrifter om parkering. Den ene gjelder vilkårsparkering og heter:

«Forskrift om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer» (parkeringsforskriften) av 18.03.16 nr. 260

Denne gjelder altså for vilkårsparkering, jfr. forskriftens § 3.  Vilkårsparkering er definert i forskriftens § 2 bokstav a som lyder:

«I denne forskriften forstås med:

a)

Vilkårsparkering: parkering mot betaling, med tidsbegrensning med eller uten dokumentasjonsplikt, på oppstillingsvilkår, med krav om parkeringstillatelse for forflytningshemmede eller på andre vilkår.»

Det er nå felles regler for parkering mot betaling på offentlig og private parkeringsplasser.  Krav etter denne bestemmelsen er alminnelige pengekrav.  De har ikke legalpant eller lovbestemt tvangsgrunnlag for utlegg. Det vises til forskriftens § 37, 5 ledd.  Det kan kreves vanlige inkassogebyr ved innkrevingen.

Vegtrafikklovens bestemmelser om bøter ved overtredelse av vegtrafikkloven gjelder fortsatt.  Her er det også vedtatt en relativt ny forskrift.

«Forskrift om offentlig parkeringsgebyr» av 18.03.2016 nr. 261.

Denne forskriften gjelder ved overtredelse av bestemmelser om stans og parkering av motorvogn eller tilhenger på veg åpen for alminnelig ferdsel, jfr. trafikkreglene § 1. Etter denne forskriftens § 6, gjelder reglene i vegtrafikklovens § 38 ved innkreving.  Etter vegtrafikklovens § 38 er disse gebyrene sikret ved lovpant i bilen og har tvangsgrunnlag for utlegg.  Betalingsfristen for disse gebyrene er 3 uker, og dersom gebyret ikke betales, økes gebyret med 50 %, jfr. forskriftens § 5.  Her er det ikke adgang til å kreve vanlige inkassogebyrer i tillegg til forhøyelsen, jfr. forskriftens § 6.

Tvangsfullbyrdelse hvor saksøkte har ukjent adresse

Gebyrer-slik-får-de-og-slik-mister-du-de-300x300.jpg

Tangsfullbyrdelse krever at skyldner blir varslet.  Han skal ha varsel før begjæring sendes, varsel etter Tvfbl. § 4-18, og han skal varsles av namsmann/ tingrett før de setter igang fullbyrdelsen jfr. f.eks. Tvfbl. §11-7.  Dette er saksbehandlingsregler og skal i utgangpunktet oppfylles.  Men så hender det da at en skyldner ikke har kjent oppholdsted her i Norge.  Da kan varslene unnlates.  Hjemmel for det er i Tvfbl. §4-18, 2 ledd og i 5-14, 2 ledd.  Etter lovens § 6-1 gjelder unntaket i § 5-14 også ved saksbehandling i tingretten. Før man kan unnlate varsling må man undersøke om skyldner har adresse et annet sted i Norge.  Sjekk folkeregisteret, men spør deg også for i kommunen det er mange som vet av hvor skyldnere er.  Dersom du ikke finner noe kan du begjære tvangsfullbyrdelse selvom du har fått alle varsler i retur, og hjemle unnlatt varsling i § 41-8 og § 5-14 begges annet ledd.