Rettspraksis - Utlegg i bolig

Det ble tatt utlegg i bolig.  Utlegget ble opphevet og opphevelsen ble fastholdt av lagmannsretten.

Ved utlegg i bolig tar man utgangspunktet i Tvfbl. § 7-13 hvor det står at ved ekteskap som har vart mer enn 2 år, og boligen er anskaffet under ekteskapet, så legges det til grunn at ektefellene eier en halvdel hver.  Dette er bare et utgangspunkt.  Det er dekningsloven og tvfbl. 7-1, andre ledd som styrer hva en kreditor kan få utlegg i.  Her fremkommer det at det bare kan tas utlegg i formuesgoder skyldner eier på beslagstiden.  § 7-13 er en presumpsjonsregel, et utgangspunkt for vurderingen av hvem som eier hva i et ekteskap.  Dersom det legges frem bevis for annet eierforhold må det legges til grunn også selvom det i og for seg strider med § 7-13.  

 

I denne konkrete saken har lagmannsretten en grundig vurdering av bevisspørsmålet.  Vi siterer:

    «Som det fremkommer av sitatet tingretten har gjengitt fra Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1999-901, gjelder denne presumsjonsregelen bare så lenge spørsmålet om hvem som er eier ikke er nærmere belyst. Bestemmelsen sier dermed ikke noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse. I foreliggende sak er eierforholdet til den aktuelle eiendommen nærmere belyst, og tingretten har foretatt en konkret vurdering av hvem som var eier av eiendommen på utleggstidspunktet basert på bevisene i saken. Som utgangspunkt for vurderingen har tingretten uttalt at C formelt sett opptrer som eneeier fordi hun innehar hjemmelen alene, men at dette isolert sett ikke er avgjørende ettersom det er det reelle eierforholdet som skal legges til grunn. Det avgjørende er hvilket eierforhold som er mest sannsynlig. Tingretten har med dette tatt et korrekt rettslig utgangspunkt for vurderingen.

 

Tingretten har kommet til at C må anses å ha ervervet leiligheten alene. Som begrunnelse for dette har tingretten blant annet vist til at leilighetskjøpet ble finansiert ved at C opptok et førstehjemslån fra Bergen kommune på 1 500 000 kroner samt et tilleggslån på 210 000 kroner. Långiver for tilleggslånet var Crownhill Finance Ltd. Tingretten har ikke funnet det sannsynliggjort at tilleggslånet i realiteten ble ytt fra B personlig og at det var ment å utgjøre Bs egenkapitalinnskudd i leiligheten, slik A har anført.

 

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger feil ved tingrettens rettsanvendelse eller bevisbedømmelse. Etter lagmannsrettens syn har tingretten lagt vekt på relevante forhold av betydning for vurderingen av hvem som må anses å ha ervervet leiligheten. Lagmannsretten er enig i tingrettens vurderinger og kan ikke se at det er fremkommet noe i anken som gir grunnlag for en annen vurdering. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke fremkommet holdepunkter for at Crownhill Finance Ltd. ikke var reell kreditor for tilleggslånet, jf. låneavtalen 11. juni 2010.

 

Tingretten har videre vurdert om B kan anses å ha stiftet sameierett til eiendommen på bakgrunn av et eventuelt samboerskap med C. Tingretten har korrekt lagt til grunn at det etter rettspraksis er antatt at man kan opparbeide seg sameierett i formuesgoder ervervet under et samliv. Et grunnvilkår for dette er at samboerforholdet må anses som et ekteskapslignende forhold, i motsetning til de mer husstandsfellesskapspregede forhold. Det er ikke bestridt at B en periode har bodd i leiligheten. Etter en konkret vurdering har tingretten derimot ikke funnet det sannsynliggjort at C og B har levd sammen i et ekteskapslignende forhold.

 

Basert på sakens dokumenter fremstår det heller ikke etter lagmannsrettens oppfatning som om C og B har levd sammen i et ekteskapslignende forhold. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette spørsmålet, ettersom lagmannsretten under enhver omstendighet ikke kan se at det foreligger holdepunkter for at B kan anses å ha stiftet sameierett i eiendommen. Lagmannsrettens viser til at også ved samboerforhold er utgangspunktet at hver part eier sitt. Skal det oppstå sameie, må det foreligge avtale eller et annet rettsstiftende moment, jf. Rt-1984-497. Det er ikke opplyst å foreligge noen avtale mellom C og B som etablerer sameierett for B. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger øvrige opplysninger som tilsier at han gjennom annet rettsstiftende grunnlag har blitt sameier i eiendommen. Det foreligger eksempelvis ikke opplysninger om at B har betalt ned på boliglånet. Tingretten har etter bevisvurderingen tvert imot lagt til grunn at C har betjent boliglånet alene. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å trekke tingrettens bevisbedømmelse i tvil. Lagmannsretten viser i tillegg til at det er fremlagt dokumentasjon på at NAV stilte husleiegaranti til C på vegne av B, hvilket etter rettens oppfatning tilsier at B ikke er sameier i eiendommen men derimot har vært leietaker. Også øvrige dokumenter i saken underbygger at det bare har vært tale om et leieforhold i den tiden B har bodd i leiligheten, jf. blant annet purring på leiebetaling fra C til B (vedlegg til dokumentnummer 58 i tingrettens saksdokumenter).»